Nordmenn og klagegenet.

"Det er typisk norsk å være god", sa landsmoderen i sin nyttårstale i 1992. Joda. Vi er flinke til mye. Vi har flinke sportsutøvere i masse idretter, vi er veldig flinke til å late som at vi gjør det bedre enn vi egentlig gjør i Melodi Grand Prix og vi elsker å framheve hvor nøysomme (matpakke med brunost), folkelige (lusekofte og topplue, gjerne rød) og tolerante vi er (jeg møtte en hyggelig homo/same/neger/muslim en gang...). Noe av det som det virker som om vi er best til er dog å KLAGE. Det klages over været (OK, jeg bor i Trondheim, jeg ser poenget), det klages over partiske fotballdommere og sutrete langrennssvensker og en lang rekke andre ting. Og ikke minst klages det over prisene på den hellige treenigheten bensin, alkohol og tobakk. Ad nauseam. Sist i dag i Adressa. Bensinprisen er oppe i 14,20 PER LITER! Stopp pressen! Vi går konkurs! Eller kanskje ikke.

For to dager siden kom jeg hjem fra 3 uker på Filippinene. En av de tingene jeg prøver å legge merke til når jeg er ute og reiser er bensinprisen (Big Mac indeksen funker dårlig når jeg gjør mitt ytterste for å unngå McD. Bensinstasjoner passerer man til stadighet.) Der lå liteprisen på bensin rundt 60 peso. Per i dag er det ca 7,75NOK, altså nesten halv pris av her. VI FLÅS!! Eller?? Så var det det der med lønnsnivå da. Skal man se på penger ut må man jo også ta med penger inn. I Cebu lå vanlig begynnerlønn på de dårligst betalte fastfoodstedene etc rundt 5000 peso/mnd (645NOK).  Et kjapt søk på NAV sier meg at begynnerlønna på McDonalds for arbeidstakere over 20 år er 134,99/time. Dvs ca 20K/mnd. Ca 30 ganger mere mao. Ring meg den den dagen besinprisen tipper 230kr/l...

Egentlig er det veldig talende at nordmenn stort sett kun klager over den hellige treenigheten. Man har tydeligvis ikke noe viktigere å klage over eller ønske å forbedre?